Hør hør, skogfolk, småfolk, storfolk, potevesner og alt som tuslar mellom røter og mose:
Det blir chagaseremoni attåt bålet/primusen i Pølseskogen, og du er hjertens velkommen.
Vi ska koke chaga så gryta syng, ære Chagaens egenskaper så åndene nikker fornøgd, og elles har vi lært lar at programmet bli akkurat slik skogen, åndene og småfolket sjøl finn på.
I Pølseskogen går’e itte planlegg meir enn nødvendig — åsså veit vi jo at det yrer av liv så vi får ta det vi får og gjera det beste ut ta det.
Ta med kopp, no etannes og drekke, godt humør. Kle de vettug og sitteunderlag mm.(ikkje alle har en svans som Bennyen og sitta på).
Lavvoen står klar, småfolket er spente og åndene mumler alt i måsann.Vel møtt te en fredfull, latterfull og litt mystisk dag i Pølseskogen.
Er det spørsmål, kontakt personer: Bjørn og Gro, Kjell og småfolket.
Je kutter itte ut fælk, slik dom slænger bosset sitt i dass.
Je frir meg fra energien doms. Det er forskjæll på å værra hard og å værra ferdig. Og je er ferdig med å bæra andres bø’r som om det var mitt eiga lass.
Det er som når våren endelig kjem og du sleppe hingsten ut på beite — den villstyringen som har stått inne hele vinter’n og dreve puuk i båsen. Når døra går opp, fyker’n ut, rister på seg, kjenner lufta, kjenner livet.
Det er itte hat. Det er bare natur. Kroppen veit nær’n skær videre.
Pløgsla er unnagjort. Jorda er vendt og har fått ny næring. Det spirer der det før var hardt som gammal tela. Og je lar itte gamle ferdaspor tråkke ned det som endelig bryter igjænna.
Det er grenser for kor mye du ska gi ta eiga jord te fælk som bære vil ha, men aldri sår.
Je gær itte rundt og pætter att dører.
Je lar bare det som er ferdig få ligge som en gammal stubbe og råtne i fred. Det er itte mitt ansvar å få liv i nå’ som for lengst har gitt seg. Det er gær dårlig grobunn der det har brunni.
Og når je går videre, er det itte som en storm som bryter laus — men mære som en bjønnunge som kliver ut ta hiet etter en lang vinter. Litt ustø, litt vill, men full ta muligheter. Full ta lys og varme som endelig slepp inn i pelsen. Ser seg rundt med blanke ævva og tinker: Her kan je gå. Her kan je vokse.
Je frir meg.
Fra energier som drar meg ned som draugen som suger te seg fælk nær myrpytten.
Fra stemmer som vil bestemme terrenget mætt.
Fra lojalitet som koster mer enn det gir.Det er itte kaldt.
Det er itte hardt. Det er bare ærlig.
For nær du kjenner eiga jord, eiga styrke, eigen retning — da veit du at du må verne om det som spirer.
Du veit du må halde unna det som tråkker ned. Og du veit du itte skylder noen å bli værende i et landskap du har vokst ut ta.
Je kutter itte ut fælk.
Je går bare videre.
Som bjønnungen som endelig kjenner sola. Som marka som endelig får puste. Som skogen som alltid tar tebake det som er sitt.
Midt mellom trærne, der lyset filtrer seg gjennom barnål og mose, ligger Pølseskogen – et åpent rom i naturen der mennesker møtes uten krav, roller eller fasader. Her er bålplassen hjertet, lavvoen pusterommet, og skogen selv den stille verten som holder alt sammen.
Pølseskogen er et sted for lek og latter, for ro og undring, for små og store øyeblikk. Her kan barn løpe fritt, voksne senke skuldrene, og fellesskapet vokse rundt glør som aldri haster. Seremonier, markeringer, samlinger og spontane møter får sin naturlige plass – en ramme som ikke styrer, men støtter.
Dette er et sted der alle kan komme som de er. Et sted der naturen får være natur, og menneskene får være mennesker. Et sted for varme, fellesskap og frihet.
Pølseskogen – der veiene møtes, og alle hører til.
